Kvinnelige forfattere

20/06/2018
Aldri før har det vært så mange kvinnelige forfattere i Kroatia som i de siste tretti årene!

Men når man ser på hva de skriver om, må man være oppmerksom på at bølgen med kvinnelig kriminallitteratur ikke har spredd seg sør i Europa i vesentlig grad. Her spiller de sosiale og emosjonelle aspektene en viktig rolle, karakterene befinner seg ofte på bunnen av samfunnet, og humor og satire er også brukt i stor utstrekning.

Jeg vil gjerne introdusere tre kvinnelige forfattere fra Kroatia, hvis verk nå finnes i vår samling av e-bøker.

Dorta Jagić, født 1974 i Sinj, cand.mag. i filosofi og religionskultur, skriver poesi, kortprosa, skuespill og teateranmeldelser. Oversetter fra engelsk og tysk. Hennes poesi er oversatt til engelsk, tysk, ungarsk, makedonsk, slovensk, polsk og rumensk. Som e-bøker har vi diktsamlingen: Tamagochi mi je umro na rukama, og novellesamlingen Kičma (Ryggrad). Om den, sa Dorta Jagić i et intervju: "Det første som mange spør om er tittelen, Ryggrad. Jeg liker ordet fordi det høres ut som noe sterkt, og jeg valgte det fordi mange av historiene i boken handler om mot. Boken består av tyve korte historier, hvorav mange avspeiler hennes egne refleksjoner om livet. "Jeg er ikke redd for å utlevere meg selv, min generasjon har det problemet at vi har vært så lukket og engstelig", sier hun. Tematisk tar boken opp kvinnelige livserfaringer, og vi møter kvinner fra forskjellige generasjoner og i ulike sammenhenger. I historien Krevet (Sengen) er det en gammel kvinne som har vært alene, uten mann og uten barn, uten noen forventninger i livet. I Čekaonica (Venterommet) er ensomheten til en ung kvinne beskrevet. I historien Celulit (Cellulitter) skildrer hun en kvinnes usikkerhet i forhold til utseendet sitt og kritiserer de uoppnåelige skjønnhetsidealene. Dorta Jagić er også en poet og det setter karakteristiske spor også i hennes prosatekster.

Sanja Pilić er født 1954 i Split. Hun har gått på Kunstakademiet, studert fotografi og har jobbet som fotograf og med tegnefilm. Hun samarbeider med det Autonome Kvinnehus i Zagreb, er engasjert i arbeidet med misbrukte barn, og hun er en etterspurt foreleser på skoler og workshops om barnelitteratur. Hennes bøker har blitt oversatt til slovensk, engelsk, tysk, nederlandsk, italiensk, ungarsk. Hun er en av de mest leste barnebokforfattere i Kroatia, ikke minst fordi temaene hun tar opp er så dagsaktuelle. Det samme kan sies om hennes to e-bøker, Ah ta ludnica (Å, for et galehus) og Tjeskoba šutnje (Stille angst). Sanja Pilić velger bevisst å skrive korte fortellinger der hun med fotografisk presisjon kan tegne bilder av byens liv med et mylder av ulike tilværelser. Hun kaller sine skikkelser «Marginalister» der de graver tunneler som muldvarper, dypere og dypere i seg selv. Hennes historier er ofte skrevet i jeg-form, og det gjør at hun kan komme ned i dypet av de store problemene som angst og ensomhet - "og hvordan man bruker store ulykker og sportsarrangementer for å begrave dem" skriver hun. Hennes karakterer er ikke låst inne på et galehus, de forsøker å overleve i en verden som framstår som et galehus for dem, og hun bruker en karakteristisk fremmedgjørende effekt både når hun skriver om kjærlighet og død, og om alderdom og ensomhet.

Olje Savičević Ivančević, født i 1974 i Split. Magistergrad i kroatisk språk og litteratur. Dikter og forfatter. En av de mest prisbelønte forfatterne i Kroatia. Hun jobber som frilansskribent i Split  og er spaltist i trykte media og på nettportaler. Oversatt til slovensk, makedonsk, engelsk, tysk, fransk, tsjekkisk og polsk. I samlingen Kućna pravila (Husregler) er diktene bygget som restaureringen av hennes barndomshjem, med nostalgi og melankoli men aldri platt. I samlingen av 22 noveller Nasmijati psa (Få hunden til å le) er det referanser til populærere artister fra oppveksten, som for eksempel en historie som tar inspirasjon fra en sang av Nick Cave (Christina The Astonishing). Andre historier er strukturert som tegneserier eller inspirert av road-filmer eller film noir. Alle historiene finner sted i storbyen, og hun skriver på dalmatisk dialekt. "Det er mitt språk, det er forskjellig fra kroatisk, det er mer fargerikt, det er fullt av eldre termer og låneord fra Tyrkia, Italia og Serbia som idioter gremmes over, men som vanlig folk faktisk snakker", sa hun i et intervju. "Det meste av tiden elsker jeg denne verden, men på den andre siden får vi stadig bekreftelser på at vi er inne i et moralsk forfall.  Mange forfattere har skrevet om det, Adorno, Keretsz, Kiš, Sebald ... og mange av våre nåtidsforfattere. Å føde barn, skape kunst, å ikke begå selvmord på stedet når man er vitne til Holocaust Jasenovac, Srebrenica ... og leve med vissheten om at dette vil skje igjen, kanskje i nær framtid, når man ser hvordan nasjonalisme og fascisme griper om seg. Skriving er et forsøk på å finne en balanse. Kunst har påvirkningskraft, selv om det er vanskelig å måle.» «Noen medier har på mye innflytelse og makt at de kan være med på å starte en krig, men ingen kan måle hvor mange kriger eller hvor mye vold som har blitt stoppet av bøker eller musikk, eller film og teater. Men det er jeg sikker på at de har, for de har formet oss som individer, ikke som en del av en masse.» sier Olie Savičević Ivančević. Etter hennes bestselger Adio skrev Kauboju, en av de ledende litteraturkritikerne: Vi vil ha mer ... og det må skje raskt!